Gruppeanalysen ser individet i en historisk sammenheng og som forankret i samfunnet, og kan beskrives som en kunnskapssøkende praksis med grupper som utgangspunkt. Det er i møtet med andre at vår virkelighetsoppfatning skapes, bekreftes og forandres. Gruppeanalysen bygger på forskjellige disipliner – psykoanalytisk teori og systemteori, sosiologi, informasjons- og kommunikasjons teori og kulturantropologi. Grunnleggeren av denne kunnskapstradisjonen S. H. Foulkes (1898-1976) mente at menneskers grunnleggende drivkraft er behovet for tilknytning til og medlemskap i en gruppe. Foulkes dannet i 1952 Groupanalytic Society i London sammen med representanter for forskjellige teoretiske perspektiver på menneske, gruppe og samfunn.

Gruppeanalysen som kunnskapsområde gir dypere forståelse for og innsikt i samspillet mellom individ, gruppe og samfunn. Gruppeanalysen er (som psykoanalyse) rettet mot økt bevissthet om og forståelse av ubevisste prosesser og det fokuseres på hvordan disse prosessene utspiller seg i relasjoner. Midlet til innsikt og forandring er den frie diskusjon i gruppen og samspillet mellom gruppens medlemmer. Gruppeanalytisk psykoterapi er en terapi – av – i – og ved – gruppen. Terapeuten søker å forholde seg ikke bare til de enkelte medlemmer, men også til det bevisste og ubevisste samspillet i gruppen.

Et annet gruppeanalytisk virksomhetsområde er organisasjoner som ser betydningen av å arbeide med samarbeidsrelasjoner innenfor og mellom forskjellige enheter og grupperinger, og i forhold til organisasjonen som helhet. Den gruppeanalytiske metode kan hjelpe til å forstå og forandre kommunikasjonsmønstre og oppfatninger, bevisste og ubevisste, som hindrer utviklingen av en god samarbeidskultur.